Nesten hver gang jeg møter noen som vet at jeg reiser på utveksling spør de meg som regel alltid: "Gruer du deg eller gleder du deg bare?" Og jeg svarer som regel alltid at jeg bare gleder meg. Jeg kan nesten ikke sitte stille lengre. Alt er endelig her. Drømmen jeg har hatt i årevis er rett foran meg ( minus 15 dager). Og i går kom jeg over et quote som jeg bare lagret og tenkt at jeg skulle bruke en dag.

 

"Get excited and enthusiastic about your own dream.

This excitement is like a forest fire

 You can smell it, taste it, and see it from a mile away"

 

Jeg føler dette beskriver alle mine følelser så jysla bra fordi jeg har sett for meg disse dagene mange år før de nå faktisk skjer. Jeg har allerede gått gjennom sorgene og er klar for alt det kjekke. Og nå står jeg på trappen og nyter alt. Det å forstå og oppleve at drømmene mine skal gå i oppfyllelse disse dagene kan faktisk ikke beskrives. Men en ting er sikker, jeg ville ikke byttet dem ut for noe i hele verden.

 

Jeg nyter livet mye mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg har hatt mennesker som har kommentert hvor mye de kommer til å savne meg og hvordan ting ikke vil være det samme uten meg. Jeg blir fylt med en stor dose glede, to store doser med lykke og en hel boks med smil. 

 

Hvis det er noen der ute som lurer på om de skal på utveksling. Hopp ut i det. Det er et helt fantastisk eventyr. Det er en reise som får deg til å stoppe opp og undre på om dette faktisk skjer. Skal denne sinnsyke, galskapen faktisk skje meg? JA, FOR SØREN!!

 

"Du kan hvis du vil, alt får du til" som mormor alltid sier.

 



 

Livet er rett og slett godt.

 

Stine




 Tiden går så sinnsykt raskt nå, vet ikke helt om jeg rekker alt og har allerede begynt å si hade til folk jeg ikke er 100% sikker på at jeg vil treffe igjen. Jeg har nå vært hjemme siden søndag, hvor jeg sa hade til en god del av familien. Det gjorde skikkelig vondt for å være helt ærlig med dere. Det er faktisk noe av det verste jeg har opplevd. Ikke det verste, men ligger nok på en god 4 eller 5 plass. Ja, jeg vet jeg ser dem igjen og greier, men jeg er ikke flink til å si hade. Tårene rant, men mest fordi jeg ikke var klar til å si hade. Det var enda over 1 måned til jeg skulle reise og jeg måtte plutselig si hade til mennesker som jeg er utrolig glad i. Det var urettferdig.

 

Men jeg tror clue her er å tenke som Maiken. Nemlig at vi kommer til å se dem igjen. Og hvor ofte ser du dem egentlig når du tenker deg om. Selv ser jeg jo ikke familien så veldig masse og det ble jo egentlig bare tristere, men det å tenke på at jeg brukte tiden den ene uken jeg fikk se dem er faktisk herligt. Men over til poenget. Ja, det er kjipt å si hade til mennesker vi er glad i, men det er "bare" 10 måneder og så er det ny sommer og ny tid til å være med familie og venner. 

 

Blææ, jeg fikk ikke dette innlegget skikkelig. Jeg vil ikke pynte på følelsene, det var rett og slett j***** å si hade. Det er noe vi bare må takle. Men for å være helt ærlig så er jeg faktisk mest redd for at det er jeg som kommer til å savne de mer enn de vil savne meg. Rett og slett at jeg vil forsvinne noen måneder og alle livene fortsetter uten at de merker at jeg ikke er med. For det er også et faktum. Alle livene her hjemme settes ikke på pause bare fordi vi forsvinner. Alt fortsetter uten oss. Jeg er redd. Redd for å bli glemt.

 

Stine 

 




Klokka passerte for litt siden 12 og det er nå 56 dager til jeg reiser, 50 dager til Maren reiser, 36 dager til Tuva reiser, 2 dager til jeg reiser til Spania og 2 dager til min siste dag på Hetland vgs. Jeg er skikkelig klar for USA, sommer og sol. Men jeg vil ikke at tiden min på Hetland skal være over. Her har jeg møtt noen av de kuleste folkene jeg kjenner og det kommer til å bli utrolig tøft å reise fra alle sammen. "No shit Sherlock". Over til jeg ikke begynne på Hetland igjen etter mitt amerikanske skole år. Hetland har i år satt ny rekord over antall utvekslingsstudenter. 16 utvekslinsstudenter. 16 stk på et årskull. Jeg er helt sjokkert. Så det betyr at det blir 16 nye plasser til de 30 som vil begynne på Hetland. Så når det er på tide at jeg forlater statene og returnere norden er det ingen plasser igjen. Men nok om det, oppdatere senere over hvordan jeg skal løse den knuten.

 



God natt 




For noen uker siden kom jeg hjem og fant en tegning på rommet mitt som lillesøsteren min på 8 år hadde tegnet. Det første jeg gjorde var jo selvfølgelig å felle noen tårer og jeg kjente meg rett og slett elsket. Dagen etter tenkte jeg at dette er jo en del av utvekslings året mitt. Jeg begynte plutselig å tenke masse og alle tankene som for rundt måtte ut en plass, så jeg begynte å skrive et innlegg her på bloggen. Og til dere som klikker dere inn flere ganger daglig vet at det innlegget aldri kom ut. Jeg synes rett og slett at det er skummelt å dele ting med dere på nett. Alle kan jo klikke seg inn å se det. Det er skremmende å gjøre seg "naken" for mennesker jeg ikke vet hvem er og derfor ender jeg opp med overfladiske blogg innlegg selv om jeg selv elsker disse "nakne" innleggene.

 

Det var i alle fall det jeg hadde å si for denne gangen, men dere skal selvfølgelig få se tegningen jeg fikk. Gjett om det varmer å vite at jeg kommer til å bli savnet 


 


 



Stine




Redigert//HER

Første gang jeg leste den teksten gikk den rett i roten på meg og jeg kunne ikke kjent meg mer igjen. Og hver gang jeg tenker på ordet kommer det store savnet etter å utforske nye plasser. Jeg tenker jo selvfølgelig på den første oppdagelsesreisen min som bare er noen måneder fra å begynne. Jeg vet jeg ikke er alene om å kategorisere seg som wanderlust så jeg lurer litt på om det er noen andre eventyrere som leser bloggen min? 

Stine




Jeg tar meg selv i å drømme meg vekk hele tiden om oppholdet i USA. Dagene går og snart er det på tide at også jeg skal reise fra venner og familie, for så å reise over pytten. Det kommer til å bli utrolig trist, men samtidig vet jeg at året mitt kommer til å gå kjempe rask og så er jeg tilbake igjen med mange nye minner, venner og familie. Samtidig som dette året har jeg lengtet etter i mange år, så jeg vet dette er det rette for meg å gjøre. Jeg kan faktisk ikke se for meg å holde meg hjemme. Jeg er rastløs av meg og liker eventyr, alltid har, alltid vil og nå vil jeg reise på eventyr til USA. Hvor enn jeg kommer, så kommer dette året til å være fantastisk. Jeg har sommerfugler i magen og maur i rompa. Ønsker så inderlig mye å få en telefon som sier at jeg har fått vertsfamilie og skole å gå på, men til nå er det bare 15% av oss utvekslingsstudenter som har fått familie, så jeg må smøre meg med tålmodighet de neste månedene. 



 Av og til føler jeg at jeg lever av å oppleve nye ting, nye kulturer, nytt språk, nytt alt. Det er ingenting som får meg til å føle meg mer levende enn når jeg er ute å reiser. Det er noe befriende ved å komme seg vekk fra lille Norge. Jeg er så glad jeg er født i lille Norge hvor jeg har mulighetene til å reise og oppleve ting og samtidig leve i et slikt land som gir trygghet. Selvom lille Norge også sette begrensninger for hva jeg kan gjøre der, gir det meg også muligheter til å gjøre det i andre land. Jeg kjenner dette innlegget varmet veldig fordi jeg nå får samlet alle tankene og sett på hvor heldig jeg faktisk er, hva jeg har opplevd per dags dato og mer som kommer. Livet er ikke alltid lett, men så skal neimen ikke alt være lett, men gjett om jeg har fått en appetitt på livet av reisefeberen som vokser. Det er som Clarie sier i Letters to Juliet - Life is the messy bits. Så jeg tenker uansett hva som skjer over vannet, så vil det være verdt det fordi jeg lærer å sette pris på alle rundt meg og jeg vil lære meg selv å kjenne, sette alle følelser i spill og i samme prosess bli kjent med en helt fantastisk familie. 

Stine





hits